Categories
Uncategorized

Jeg bestemte meg for å bli “en som trener”

Da jeg satte i gang med research i forbindelse med boka mi “TREN UTE”, intervjuet jeg fem ulike personer om deres syn på fysisk aktivitet. I dette fjerde intervjuet møter du Magnus.

For 5 år siden kikka firebarnsfaren Magnus (43) seg i speilet og tenkte «Fy fader, nå er du tjukk! Nå har du bilringer, og det ser ikke bra ut!» Da forstod han at han måtte skape en varig endring. Han ønsket å gjøre trening til en livsstil. Han ville bli «en som trener».

I utgangspunktet handler det jo om å se bra ut naken! Det å se forbedringer på egen kropp og at overflødige kiloer blir borte, er motiverende. Men for meg var ikke dét nok for å skape den varige endringen. Jeg trenger konkurranser for å dra meg ut av sofaen. Og for meg, som er litt ekstrem, så blir det gjerne litt ekstreme konkurranser. Konkurranser som er lange og vonde og jævlige og som gjør at hvis ikke jeg går ut og trener nå, så er sjansene for at jeg klarer det, dårligere. Så da må jeg bare kjøre på. Ut og trene. Bite tenna sammen.

Magnus drev aktivt med turn som ung, men henfalt siden til periodetrening. Det var da han begynte å løpe med en kompis for noen år siden, at han merket hvordan kroppen hadde forandret seg.

Da jeg begynte å løpe igjen, fikk jeg vondt i knærne og ryggen. Jeg dro på for mye, for tidlig. Jeg var blitt nesten 40, og kroppen hang ikke med. Da tenkte jeg at «nå er du på vei til å bli en gammal mann!» Men så kom jeg til å tenke på at grunnen til at jeg opplevde dette er jo fordi jeg er en periodetrener. Hadde jeg løpt hele tida, så hadde jeg ikke opplevd at jeg måtte trene opp kroppen til å tåle å løpe!

Å sette seg konkrete mål ble en nødvendig motivasjonsfaktor for Magnus. Målet måtte være sterkt og et stykke fram i tid, slik at han tvang seg selv til å trene jevnt fram til “målet” skulle gjennomføres. Han tenkte at om jeg gjør dette i to år, så kunne han fortsette med det hele livet.

– Jeg tenkte at gevinsten jeg får ut av det er at da klarer jeg å skape en livsstil rundt identiteten «en som trener». Jeg var halvveis i livet, det var akkurat nå dette måtte skje for at det ikke skulle gå nedenom og hjem. Jeg fant raskt ut at jeg har et gen som liker smerte, jeg liker å pushe meg selv gjennom fryktelig vonde ting. For meg er det helt uaktuelt å bryte et løp selv om smertene i knærne er enorme og jeg ikke en gang er halvveis. Den egenskapen kjente jeg ikke så bevisst på fra før, men det er altså sånn det er for meg. Men jeg er overbevist om at det er mange veier som fører til suksess.

Magnus møter mange i sitt miljø som er på samme sted som han selv. De har gjerne fylt 40 og ser at kroppen begynner å halte litt. Mye sofa og noen ekstra kilo gjør at du kjenner det i knærne og ryggen. Du prøver deg på en løpetur, og så funker det ikke i det hele tatt.

Grunnen til at noen av oss blir litt ekstreme tror jeg handler om at vi lever litt kjedelige liv. Rent biologisk er vi egentlig innstilt på å jakte og klatre i fjellet. Det trenger definitivt ikke å være ekstremt. Men for å beholde god helse i dag så må man ut og gjøre noe sjøl. Ut og trene. Det tror jeg man blir lykkelig i huet av og. Hvis vi på ser hvordan kroppen vår er skapt og hvordan vi har levd, så tror jeg vi er ment for mer enn å sitte på kontorstolen, sitte rundt middagsbordet og sitte i sofaen etterpå.

 

Naturen driver Magnus, enten på sykkelsetet på en fin landevei eller på en løpetur i skogen.

Det er jo noe med å kjenne at kroppen fungerer til noe. At du kjenner at du svetter, at pulsen dunker og at du lever! Det gir en frihetsfølelse å erfare at jeg funker og at jeg kan. Jeg får selvtillit. Utvikling og fremgang gir en utrolig god følelse.

Hvis du skal i gang med trening og ikke får det til, mener Magnus at det handler om at målet ditt ikke er bra nok. Han anbefaler at du jobber med det på nytt, og finner et som du brenner enda sterkere for.

Det ene rådet er «jobb med hvorfor». Finn flere grunner til at dette er viktig for deg. Hvis du ikke får det til så bunner det i at motivasjonen din ikke er sterkt nok forankra i livet ditt. For hadde det vært viktig nok så hadde du fått det til. Alle forandringer du skal gjøre i livet ditt, gjør vondt. Hvis du ikke brenner for noe, så kommer du heller ikke til å gjøre noe, tenker jeg. Også må du akseptere i forkant at du kommer til å møte smerte. Bestem deg for å tåle å takle den. Målet er premien, og det at du vinner over deg selv er det som gjør at du fortjener den. Det er min måte å tenke på.

Leave a Reply

Your email address will not be published.