Categories
Uncategorized Utendørstrening

Bare løp!

Jeg løper sjelden for å bli raskere eller klare lengre distanser. Jeg løper fordi det føles så innmari bra etterpå – og selvfølgelig helst også underveis. Jeg planlegger ikke innholdet i løpeøktene mine, og jeg bestemmer meg der og da for om jeg skal ta til høyre eller venstre. Jeg har lært meg å sette pris på korte distanser og å akseptere at det ikke alltid føles godt å komme i gang. Jeg irriterer meg ikke lenger over at det gikk saktere enn sist eller føltes tungt. Det er ikke krise om det går en uke uten løping heller. Løping er en del av livet mitt, derfor er jeg ikke redd for at jeg mister løpegleden av et lite opphold.

De beste turene er de jeg har i skogen, og skogen har jeg ofte helt for meg selv fordi jeg er så heldig at jeg i blant kan løpe på dagtid på hverdager. På stiene går det ikke fort, og det er befriende deilig! Det dreier seg om å sette den ene foten foran den andre, følge med på steiner og røtter og planlegge neste steg. Høre på stillheten, stoppe opp og observere en ekorndans uten å bekymre meg for at det ødelegger et Stravasegment. Kanskje legger jeg til og med inn noen styrkeøvelser midt i løpeøkta. Dagshumøret avgjør – der og da.

Jeg vet at det er flere med meg, men jeg føler ikke at det er så mange. Mitt inntrykk er at de synes mindre i sosiale medier også, for det “kuleste” er å følge med på dem som pusher grenser, setter seg hårete mål, og stadig blir raskere – bedre – sterkere!? Hvor er du egentlig, du som ikke trenger å sette deg mål som angår tid og distanse for å komme seg ut og nyte en tur i marka og gjøre noe bra for helsa di?

I blant lar jeg meg friste til å delta i et løp, noe som kan få meg til å gjøre 4-5 økter jeg ellers ikke ville gjort fram mot dette løpet. Det skaper først og fremst en fin variasjon i treninga, samtidig som det er nyttig for meg å kjenne på ulike treningsformer i forbindelse med jobben min – for ulike mennesker krever ulike opplegg og ulik veiledning. Fokuset mitt under selve løpet er først og fremst at det blir en knallbra treningsøkt. For joda, også jeg tar i litt ekstra med startnummer på brystet. Men jeg må smile litt for meg selv når jeg står på startstreken og overhører den stressa praten: “Jeg har ikke fått nok mengde, jeg valgte nok feil intervaller, jeg var satt ut av sykdom forrige uke, jeg ble skada for tre måneder siden og mista to uker med trening”. Og gjerne den samme remsa etter løpet – i alle fall om det ikke gikk riktig så bra som man hadde håpet!

Joda, jeg forstår at mange lar seg motivere av konkurranse, og jeg synes det er gøy å jobbe med dedikerte folk. Les for eksempel dette intervjuet som jeg gjorde med Magnus. Han sier at han “trenger” konkurranse for å la seg motivere, og trener for tiden til Norseman 2017. Et annet eksempel er Hans Christian som først og fremst har helsa som motivasjonsfaktor for å trene.

I min jobb ser jeg imidlertid at prestasjon og progresjon ødelegger treningsgleden for enkelte, og jeg merker kanskje tendensen ekstra godt nå som det er nytt år og man gjerne skal sette seg mål for det nye året. Når er det egentlig “godt nok”? Vi er ulike og en del blir faktisk stressa av det som motiverer andre. Det finnes ingen oppskrift på fysisk aktivitet som fungerer for alle. Jeg synes likevel å merke en tendens til at de som pusher tider og distanser er de som får mest spalteplass. Er det fordi de trenger flere bekreftelser på prestasjonene sine, eller er de mer sosialt anlagt og blir motivert av at andre gir dem kudos? Uansett, gi gjerne en tommel opp til de som “bare” løper for helsa også, da.

Mon tro om min neste løpeøkt blir på omtrent 4156 meter..? Det er i alle fall mulig med løpeglede uten mål, så lenge meningen er der for deg.

Leave a Reply

Your email address will not be published.