«Folk skal få lov til å røyke, drikke og spise så mye rødt kjøtt de bare vil. Myndighetene kan gjerne informere, men folk vet stort sett hva som er sunt og hva som ikke er sunt. Det er ingen politisk oppgave å fortelle folk hva de skal og ikke skal.» Dette uttalte Sylvi Listhaug denne uken.
Med den nye eldre- og folkehelseministeren sin uttalelse, er det godt at det finnes en yrkesgruppe som mer enn gjerne informerer befolkningen. Vi helse- og treningsterapeuter sitter derimot på kunnskap om at deler av befolkningen vet altfor lite om hva som er sunt og ikke er sunt. La oss derfor håpe at myndighetene ikke bare “gjerne informerer”, men tar økt folkeopplysning om “hva som er sunt” på høyeste alvor slik at befolkningen generelt lærer mer. Med det sagt er det begrenset hvor mye folkeopplysning i seg selv bidrar til endring, det er mer omfattende tiltak som må til.
Helse- og treningsterapeut
I dag vet alle hva en fysioterapeut er, men det er fortsatt få som vet at ved Norges Idrettshøgskole (NIH) utdannes det langt mer enn gymlærere og trenere innen toppidrett. Tar man en bachelor i fysisk aktivitet og helse, får man tittelen som helse- og treningsterapeut (fysisk aktivitet- og helserådgiver er også en tittel enkelte bruker). Dette er et studium som i stor grad handler om nettopp forebyggende helsetiltak for befolkningen. NIH beskriver studiet som følger: Undersøkelser viser at regelmessig fysisk aktivitet gir positive helseeffekter både fysisk, psykisk og sosialt. Individuelt tilpasset fysisk aktivitet er dermed viktig i behandling av ulike tilstander og sykdommer, samt i rehabilitering etter sykdom og skade. Utdanningen bygger på naturvitenskapelige fag og gir deg teoretisk og praktisk kunnskap til å planlegge og lede trening med ulike grupper. Du utvikler kunnskap til å forstå hvordan fysisk aktivitet, inaktivitet og systematisk trening kan påvirke vår helse og fysiske yteevne.
Mer enn en PT
Det finnes i dag mange helse- og treningsterapeuter i Norge, men de færreste benytter seg av denne tittelen – dessverre. Dette er dermed også et lite hjertesukk til NIH, som jeg håper snart kan komme til enighet om hvilken tittel som skal benyttes i all framtid, og i større grad jobbe aktivt for å synliggjøre en av samtidens viktige yrkesgrupper. Vi er ikke det samme som en personlig trener (PT), selv om en del helse- og treningsterapeuter også velger å jobbe som nettopp PT. I løpet av studiet får man nemlig all kompetansen som man gjør ved PT-studiet, med på kjøpet. Hadde det imidlertid vært etablert flere offentlige stillinger for oss, er jeg ganske sikker på at mange ville valgt dette framfor å være på et treningssenter. La oss ikke glemme at studiet i stor grad vier oppmerksomhet til fagene helsepsykologi, aktivitetsmedisin og trening av ulike grupper som kreftpasienter, gravide og eldre.
Mye kunnskap
Mange helse- og treningsterapeuter jobber i dag kommunalt eller ved frisklivssentraler rundt om i landet – flere har også en mastergrad i fysisk aktivitet og helse. Utfordringen er å få mulighet til å jobbe enda mer med forebyggende helsetiltak, slik at færre ender opp som pasienter.
Dette er en yrkesgruppe som har mer kompetanse enn de aller fleste om fysisk aktivitet – og fysisk inaktivitet. Mange leger mangler kompetanse (samt tid og ressurser) om hvordan man kan få befolkningen mer aktiv. Målet behøver heller ikke å være at alle leger skal klare å sette i gang fantastiske tiltak som fastlege i Åsgårdstrand, Ole Petter Hjelle, gjorde med sine pasienter. Helse- og treningsterapeuten er nemlig utdannet til å ta seg av dette arbeidet og hadde da kunnet følge opp og hjelpe pasienten med en rekke medisinfrie tiltak, samt veilede den enkelte til å ta smartere valg. Et konkret forslag kan derfor være å opprette stillinger for helse- og treningsterapeuter på (samtlige) legekontorer slik at det kan bli et tettere og raskere samarbeid med fastlegene.
Pengene som bevilges til slike stillinger vil etter all sannsynlighet raskt tjenes inn ved at antall legebesøk går ned, i tillegg til at medisinbruk reduseres. På lang sikt er det også all grunn til å tro at de virkelig store helseutgiftene også vil gå ned dersom befolkningen generelt lever noe sunnere og dermed i mindre grad utvikler livsstilsrelatert sykdom som koster samfunnet mye.
Private tjenester
Selv får jeg heldigvis hjulpet en god del gjennom eget firma Kreativ Trening. Utfordringen er at tjenestene mine har en pris, og alle har ikke økonomi til å unne seg dette. Det plager meg at jeg ikke får hjulpet enda flere, og at jeg til dels anses som et luksusprodukt. Jeg ønsker oppriktig å hjelpe flere som ikke har økonomi til private tjenester, men det er dessverre begrenset hva jeg kan sette i gang med av folkehelsetiltak uten midler og dialog med det offentlige.
Noe har jeg imidlertid gjort, og det er å starte et folkehelsekonsept, Trening UTE. Her har jeg dratt i gang en rekke gratisøkter for å motivere folk til å se hvor enkelt de kan trene variert uten å være medlem av et treningssenter. En del av gruppene har også fortsatt på fast basis og “lever nå av seg selv” slik at jeg ikke behøver å være til stede hver gang, men jeg har fortsatt ikke ressurser til å gripe fatt i dem som trenger dette aller mest. Økonomi er en forklaring, men en annen årsak er at denne målgruppen gjerne vegrer seg for å ta kontakt og be om hjelp, eller de trenger et lite ekstra puff fra fastlegen sin for å virkelig gripe fatt i dette. Nå som vi vet at flere klarer å stumpe røyken dersom fastlegen oppmuntrer dem til det, er det også sannsynlig at flere vil velge å gjøre positive endringer for helsa dersom fastlegen har noe konkret å tilby dem.
Vi helse- og treningsterapeuter er så veldig mye mer enn en PT som skriker at du må ta i mer, og det er på tide å gjøre en real innsats for at vår yrkesgruppe får mer oppmerksomhet og at flere relevante stillinger opprettes for oss i det offentlige.
Hvor skattepengene går
Så tilbake til dette om at folk skal få lov til å røyke, drikke og spise så mye rødt kjøtt de bare vil, lurer jeg på om vi som vet hva dette koster samfunnet kanskje kunne fått noen ekstra midler å rutte med? Ser man bort fra pensjon og sosiale ytelser, er helse den posten hvor mesteparten av skattepengene våre går (16,9%), eller 275 millioner kroner (tall fra 2017). Av disse 275 millionene går nemlig kun 8,2 millioner kroner til forebyggende helsearbeid. 250 millioner kroner går til lege- og sykehustjenester samt legemidler.
“Prosjekt Sylvi”
Dessverre har fortsatt ikke yrkesgruppen vår fått den oppmerksomheten den fortjener, men med den nye ministeren ved roret, kunne det ikke passet bedre å be om litt oppmerksomhet akkurat nå. Helse- og treningsterapeuten har nemlig en enorm mengde kunnskap om både hvor dårlig helse gjennomsnittsnordmannen er i ferd med å utvikle, men ikke minst sitter vi med kunnskap om tiltak som kan settes i gang for å forebygge livsstilssykdommer.
I intervjuet som NRK gjorde med Sylvi Listhaug denne uken, gir hun uttrykk for at hun selv også kunne tenke seg litt bistand:
– Vet du. Jeg håper faktisk en eller annen treningsguru kaster seg over meg og gjør meg til et prosjekt.
– «Et prosjekt»? Som i å bli tatt hånd om av Puls-Yngvar eller Jan Thomas eller noe lignende?
– Ja, det hadde vært litt artig da. Jeg hadde trengt å trene mer enn jeg gjør. Jeg innrømmer at det ikke er det jeg har mest tid til i det daglige med tre barn og jobb. Det blir liksom med noen gåturer, og det er ikke nok.
Jeg håper derfor at det er en helse- og treningsterapeut som griper fatt i “prosjekt-Sylvi”!
I tillegg til mye internasjonal forskning, bygger utdannelsen til helse- og treningsterapeuten i stor grad på informasjon fra Helsedirektoratet og forskning fra Folkehelseinstituttet.
Folkehelseinstituttet er et statlig forvaltingsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. De skriver: Vårt samfunnsoppdrag er å produsere, oppsummere og kommunisere kunnskap for å bidra til godt folkehelsearbeid og gode helse- og omsorgstjenester. På denne måten bidrar vi til bedre helse i Norge og globalt.
