Categories
Uncategorized

Ingeborg (95): Aktivitet er en selvfølge i livet

Da jeg satte i gang med research i forbindelse med boka mi “TREN UTE” intervjuet jeg fem ulike mennesker om deres syn på fysisk aktivitet. I dette femte intervjuet møter du Ingeborg. 

Ingeborg er 95 år gammel. Hun bor i 4. etasje uten heis. Å være fysisk aktiv er en selvfølge i livet hennes, og hun er sikker på at hun ikke hadde fungert så bra i hverdagen uten sine daglige turer.

– For meg er fysisk aktivitet å gå på treningsstudio og trene styrke og å gå tur i skogen. Eller å sykle på ergometersykkelen hjemme. Jeg går også opp og ned fra 4. etasje flere ganger om dagen. Det er trening for meg. Jeg synes jeg blir så mye bedre etterpå! Hvis jeg er deppa føler jeg meg bedre etter en tur i skogen. Jeg blir mer glad og begynner å tenke på noe annet når jeg går slik. Hvis jeg har en dårlig dag og føler jeg ikke orker noen ting, da er det å gå en tur det eneste som hjelper!

Ingeborg hadde deltidsjobb fram til hun ble 75. Hun gikk ofte tur i skogen da hun kom hjem fra jobb. I helgene gikk hun gjerne lange skiturer, syklet eller drev med orientering. 

– Jeg tenkte ikke så mye på dette med trening før, men jeg var jo alltid aktiv. Nå har det blitt et behov. Om jeg ikke går på treningsstudio to ganger i uka , så har jeg dårlig samvittighet, så det utsetter jeg nødig. Jeg tenker at jeg MÅ trene om jeg skal holde skroget i gang. Jeg vil klare meg selv! Det er det som er motivet for at jeg gjør det! Jeg skal greie meg selv så lenge det går. Jeg har jo stadig flere dager hvor jeg ikke får gjort alt jeg har planlagt, men trening prioriterer jeg. Jeg går på trening for å trene styrke selv om jeg ikke har lyst. Når jeg kommer opp den siste trappa hjemme da, så er jeg så fornøyd med meg selv!

Ingeborg hadde et nært forhold til søsteren sin som bare var ett år eldre. Helt til søsteren fikk parkinson, var de ukentlige spaserturene viktig.

– Da søsteren min mista mannen sin ganske tidlig, sa hun at hadde hun ikke hatt skogen, hadde hun ikke overlevd!

De to snakket mye sammen om livet og tenkte ofte tilbake på barndommen på Gol.

– Da vi var unger så måtte vi bære vann og ved. Vi måtte sette poteter og vaske gulv. Jeg husker vi var glad da mor hadde vaska gulvet når vi kom fra skolen, for da slapp vi å gjøre det! Fra jeg var 12 år måtte jeg og søsteren min gjete kyrne. Da var vi først ute fra klokka seks til ti før vi hadde dem inn og melka dem. Og fra klokka to måtte vi gå ganske langt for å få dem i et annet beite. Vi melka dem når vi klarte. Jeg hadde aldri noen formening om jeg likte det eller ikke. Det var bare sånn, helt naturlig.

Da Ingeborg var 92 brakk lårbeinet mens hun var på tur i skogen.

– Da jeg brakk lårbeinet, begynte jeg å trene igjen veldig fort. Jeg kom i gang sakte men sikkert. Det var fælt de få dagene jeg var sengeliggende, men jeg trodde hele tiden at jeg skulle klare å komme tilbake. Det var viktig for meg å ha familien til å hjelpe meg og oppmuntre meg, men det var særlig viktig for meg å tenke positivt, det er det hele tiden!

Ingeborg synes det er vanskelig å gi andre råd om å være aktive eller leve sunt.

– Folk har så god råd nå. De spiser bare det som er godt også sitter de stille. Men det er ikke bra å bli for tynn heller! Jeg tror det er mange som ikke forstår viktigheten av å være aktiv. Jeg kjenner mange som ikke går ut i det hele tatt. De tar drosje i butikken. Kanskje har de vondt et sted, men selv om jeg har vondt for å gå, så tenker jeg at jeg greier å gå, så da går jeg jo selv om det gjør vondt. Det er jo alltid vondt i kneet når jeg går, men jeg tar sjelden noe for det. Jeg kan jo gjøre det, men det glemmer jeg for jeg har ikke vært vant med å ta tabletter noen gang.

Leave a Reply

Your email address will not be published.