Bare ved å hilse på folk så kan jeg gi dem dårlig samvittighet. De forbinder meg gjerne med noe de har dårlig samvittighet for, og begynner ofte å fortelle om treningen de ikke har kommet i gang med. Noen ganger hører jeg dem si «jeg skal bare komme i gang litt selv først, og så kan jeg delta på treningene dine».
“Jeg er redd altfor mange sammenlikner seg selv med den muskuløse direktøren som spretter opp trappene til tiende etasje etter et korrekt mellommåltid før han løper hjem fra jobb og deltar i triatlon i helgene.”
Min erfaring tilsier at de sjelden kommer i gang med treningen selv først. Det jeg imidlertid ser, er at de som bare kaster seg i det og melder seg på et kurs, selv om de ikke nødvendigvis føler seg helt “klare” for det, også klarer å vedlikeholde treningen selv lettere etter kursslutt. Men igjen er det de færreste som kaster seg i det. De fleste avventer og tenker og grubler lenge før de eventuelt føler seg klare. De leser gjerne mye om trening – om hva som er det beste for dem, men som oftest kommer de ikke i gang i det hele tatt. Hva om de hadde brukt tiden de satt og leste og grublet om trening på, til å i stedet komme seg ut?!
Jeg er redd altfor mange sammenlikner seg selv med den muskuløse direktøren som spretter opp trappene til tiende etasje etter et korrekt mellommåltid før han løper hjem fra jobb og deltar i triatlon i helgene. Det er ikke noe galt i med han altså. Det er ikke sånn at jeg mener at det beste er å være sånn passe trent og at man skal se ned på dem som har flotte muskler og går Birken. De er kanskje litt irriterende innimellom når de bare snakker om neste utfordring, men de viser styrke både i direkte og indirekte forstand. De viser at de blir værende i noe de har bestemt seg for, og at de ikke gir seg. Og de motiverer og inspirerer hverandre. Men de kan for mange virke for flinke og representerer kanskje noe som virker enten absurd eller uoppnåelig eller rett og slett helt meningsløst.
Spørsmålet er i hvilken grad disse menneskene, på lik linje som meg selv, motiverer naboen eller kollegaen som alltid har forklaringer for å ikke være aktive? Og nå sikter jeg til dem som gjerne vil være mer aktive. Feilen er at mange sammenlikner seg selv med dem som allerede har trent regelmessig i mange år, og er redde for å være «dårligere». Men et sted må vi alle begynne, og velger du å delta på fellestrening, er det treneren sin oppgave å få deg til å oppleve mestring på ditt nivå.
“Jeg synes vi skal bli flinkere til å gi dem som trener akkurat passe for å ivareta helse si mer oppmerksomhet.”
Det er gjerne de litt ekstreme som får mye oppmerksomhet i media. Det er kult å lese om folk som utfordrer seg selv og som blir bedre av å sette seg hårete mål – og gjerne nå dem. Men jeg synes vi skal bli flinkere til å gi dem som trener akkurat passe for å ivareta helse si mer oppmerksomhet. Selv om vi finner ulike ting som motiverer oss for trening, så tror jeg fortsatt det er flere inaktive som trenger noe annet enn startnummer og ekstremutflukter for å bli motivert for fysisk aktivitet, enn dem som trenger dette. Det er her jeg mener at du kan gjøre en vel så viktig jobb som meg fordi du ikke nødvendigvis representerer “trening” i møte med andre. Husk at litt er bedre enn ingenting og at også du som ikke er faglært innen feltet i like stor grad som oss kan være en viktig motivator for folkehelsa!
