Jeg forstår deg. Jeg vet hvorfor du har fordommer til PT’er. De som sprader rundt i trange klær, ser seg selv i speilet hvert annet minutt og bruker hyppe, engelske uttrykk når de motiverer kundene sine. De som skriker litt ekstra høyt for å få oppmerksomhet rundt seg og poster sine egne treningsøkter med “perfekte” kropper og måltider på Instagram hver dag. De som bare pusher ekstremt tunge økter på kundene sine og ikke snakker om annet enn trening også på fritida.
Personen jeg har beskrevet over representerer ikke i sin helhet de personlige trenerne jeg kjenner. De som gjør en god jobb år etter år og klarer å leve av å motivere andre mennesker.
Jeg kunne skrevet mye, men jeg skal fortelle deg litt om det å være PT. Det du kanskje ikke tenker over når du passerer et treningssenter og titter inn på en veltrent mann i trang PT-trøye, eller går forbi en park med en hoiende dame som pusher mødre med vogn rundt i parken. Det du ikke vet om vår arbeidsdag der du er på vei til din viktige jobb med vonde stiletthæler eller et irriterende slips rundt halsen, fordi du har et viktig møte med viktige folk akkurat denne viktige dagen.
På slutten av dagen, kan det nemlig være nettopp «deg» vi møter på trening. Og akkurat denne dagen, kan det være at du er sliten og har sovet lite, at du ikke har spist siden frokost og at du har en kropp som mest av alt trenger hvile. Og midt oppi det hele kan det være at tårene dine begynner å trille når du forteller at det er utfordrende i ekteskapet, at jobben spiser deg opp, og at karrieren du så mange år har strevet for å oppnå, har gitt deg et enormt savn etter frihet og mer fritid. Da pusher vi deg ikke. Da lar vi deg få prate, og selv om du tenker at du “må jo få trent den tunge økta”, for det er jo derfor du er der i dag, så forteller vi deg at det ikke har noe for seg akkurat i dag når du er så sliten, og finner heller en alternativ treningsform hvor du likevel kan oppleve at du har gjort noe.
Vi PTer møter alle slags mennesker i ulike faser av livet. Vi møter deg som vil ha pene armer til bryllupet, og vi møter deg som hata gymtimene fordi du var tjukkasen som ikke kom seg over bukken. Skal vi tilrettelegge trening som passer for deg over tid, må vi bli kjent med deg. Vår arbeidsdag kan brått endres fra å forlate en sprudlende kunde som akkurat klarte å løpe ti minutter sammenhengende for første gang i livet, til å møte deg som akkurat har mista jobben din, krangla med kona di, vært på sykehuset med en døende far eller mista et barn i magen. Da er vi der for deg. Vi gir deg rom til å en timeout. Vi gir deg fysisk aktivitet som skal gjøre deg sterkere og bedre rustet for livet, men vi gir deg også muligheten til å prate. Vi er personen du kan dele dine gleder og sorger med, og kanskje til og med fortelle ting du ikke forteller til noen andre.
Med mine kunder opplever jeg mest av alt vanlige, hverdagslige samtaler parallelt med at jeg gir en gode treningsøkter tilpasset den enkelte med fokus på treningsglede og oppbygging av energi. Som PT har jeg likevel vært med på bryllup og skilsmisser, forelskelser og kjærlighetssorg, oppsigelser og disputaser, jubiléer og mobbing, alvorlig sykdom og rehabilitering etter risikofylte operasjoner, svangerskap og tap av barn. Jeg har fått historier i fortrolighet som mine kunder knapt har fortalt andre. Jeg får vite ting som gjør at jeg selv har lyst til selv å grine etter jobb, over hvilken jævelskap de har vært gjennom. Jeg får vite om deres frustrasjoner og irritasjoner, utfordringer og gleder. Er det noe jeg virkelig har lært i min jobb som PT, så er det hvor enormt lite man faktisk vet om et menneskene rundt seg som man ikke kjenner veldig godt. At de fleste kjemper sine egne små og store kamper i blant.
Mye av min motivasjon for den jobben jeg gjør, er å gjøre mennesker sterkere til å takle alle utfordringene man kan møte i livet, og da tenker jeg ikke først og fremst på den fysiske styrken.
Jeg tør påstå at PTers hensikter alltid er gode, men likevel kan også vi finne på å si eller gjøre dumme ting i blant. Vi må tåle at du forsvinner, og til og med forteller andre om den ene gangen vi provoserte deg med en kommentar som kom feil ut, snarere enn å fokusere på alle timene hvor vi motiverte deg. Vi kommuniserer med våre kunder opptil en time av gangen, kanskje flere ganger i uka. Kanskje var også jeg sliten en dag, og du oppfattet meg som nedlatende? Men jeg kan ikke gjemme meg på jobb. Jeg kan ikke plutselig ta en timeout når du har betalt for å treffe meg. Ta meg en kaffe, gjespe bak pc?en, gå en tur i korridoren. Vi må være på, samtidig som vi er i en servicebransje hvor vi gjerne gir det lille ekstra når vi ikke treffer kunden; oppfølging, treningsplanlegging, mail, smser, arrangementer.
Vi må håndtere at ikke alle kan passe inn hos oss i evig tid. Vi må takle at kunder går lei, trenger forandring eller rett og slett ikke hadde sansen for oss. Jeg vet at jeg ikke kan hjelpe alle, nettopp fordi jeg er meg. Jeg vet at min måte å kommunisere på ikke fungerer for alle, og i dag takler jeg godt at du oppsøker andre. I blant oppmuntrer jeg deg til og med til det, fordi jeg tror at andre kan gjøre en bedre jobb med deg enn deg jeg kan, snarere enn å konkludere med at «han ville aldri klart en livssttilsendring likevel» eller «hun var ikke klar for å gjøre en skikkelig innsats”.
Viktigst av alt er at jeg etter 16 år elsker jobben min og jeg mener jeg gjør en viktig jobb. Å kunne jobbe med mennesker gir mening for meg. For å kunne gjøre denne jobben kvalitativt god, er jeg imidlertid avhengig av også å ha andre oppdrag ved siden av. 8 timer daglig, 5 dager i uka med kunder én til én fungerer ikke for meg ? eller snarere; da fungerer ikke jeg for kunden. Dette er en krevende jobb, hvert fall for meg sånn som jeg utfører den. Vi PT?er er like ulike som kundene våre, og vi mestrer jobben vår på ulikt vis uavhengig av kompetanse og utdannelse. Men for meg er variasjon i arbeidsdagen vesentlig for at jeg skal kunne gjøre en god jobb som PT, og for å takle de utfordringene jeg møter sammen med mine kunder på en så god måte som mulig.
Selv om jeg gjør mange ulike oppdrag og kan benytte meg av en tittel som “Fysisk aktivitet- og helserådgiver”, så er det å være Personlig Trener like mye et yrke for meg. Vi er mange med dette yrket som fortjener respekt og anerkjennelse for den jobben vi gjør for folkehelsa. For de fleste av oss er ikke dette en hobby som vi får betalt for, men en jobb som vi legger alle våre krefter i.
