Month: May 2016

Da jeg satte i gang med research i forbindelse med boka mi “TREN UTE” intervjuet jeg fem ulike mennesker om deres syn på fysisk aktivitet. I dette femte intervjuet møter du Ingeborg. 

Ingeborg er 95 år gammel. Hun bor i 4. etasje uten heis. Å være fysisk aktiv er en selvfølge i livet hennes, og hun er sikker på at hun ikke hadde fungert så bra i hverdagen uten sine daglige turer.

– For meg er fysisk aktivitet å gå på treningsstudio og trene styrke og å gå tur i skogen. Eller å sykle på ergometersykkelen hjemme. Jeg går også opp og ned fra 4. etasje flere ganger om dagen. Det er trening for meg. Jeg synes jeg blir så mye bedre etterpå! Hvis jeg er deppa føler jeg meg bedre etter en tur i skogen. Jeg blir mer glad og begynner å tenke på noe annet når jeg går slik. Hvis jeg har en dårlig dag og føler jeg ikke orker noen ting, da er det å gå en tur det eneste som hjelper!

Ingeborg hadde deltidsjobb fram til hun ble 75. Hun gikk ofte tur i skogen da hun kom hjem fra jobb. I helgene gikk hun gjerne lange skiturer, syklet eller drev med orientering. 

– Jeg tenkte ikke så mye på dette med trening før, men jeg var jo alltid aktiv. Nå har det blitt et behov. Om jeg ikke går på treningsstudio to ganger i uka , så har jeg dårlig samvittighet, så det utsetter jeg nødig. Jeg tenker at jeg MÅ trene om jeg skal holde skroget i gang. Jeg vil klare meg selv! Det er det som er motivet for at jeg gjør det! Jeg skal greie meg selv så lenge det går. Jeg har jo stadig flere dager hvor jeg ikke får gjort alt jeg har planlagt, men trening prioriterer jeg. Jeg går på trening for å trene styrke selv om jeg ikke har lyst. Når jeg kommer opp den siste trappa hjemme da, så er jeg så fornøyd med meg selv!

Ingeborg hadde et nært forhold til søsteren sin som bare var ett år eldre. Helt til søsteren fikk parkinson, var de ukentlige spaserturene viktig.

– Da søsteren min mista mannen sin ganske tidlig, sa hun at hadde hun ikke hatt skogen, hadde hun ikke overlevd!

De to snakket mye sammen om livet og tenkte ofte tilbake på barndommen på Gol.

– Da vi var unger så måtte vi bære vann og ved. Vi måtte sette poteter og vaske gulv. Jeg husker vi var glad da mor hadde vaska gulvet når vi kom fra skolen, for da slapp vi å gjøre det! Fra jeg var 12 år måtte jeg og søsteren min gjete kyrne. Da var vi først ute fra klokka seks til ti før vi hadde dem inn og melka dem. Og fra klokka to måtte vi gå ganske langt for å få dem i et annet beite. Vi melka dem når vi klarte. Jeg hadde aldri noen formening om jeg likte det eller ikke. Det var bare sånn, helt naturlig.

Da Ingeborg var 92 brakk lårbeinet mens hun var på tur i skogen.

– Da jeg brakk lårbeinet, begynte jeg å trene igjen veldig fort. Jeg kom i gang sakte men sikkert. Det var fælt de få dagene jeg var sengeliggende, men jeg trodde hele tiden at jeg skulle klare å komme tilbake. Det var viktig for meg å ha familien til å hjelpe meg og oppmuntre meg, men det var særlig viktig for meg å tenke positivt, det er det hele tiden!

Ingeborg synes det er vanskelig å gi andre råd om å være aktive eller leve sunt.

– Folk har så god råd nå. De spiser bare det som er godt også sitter de stille. Men det er ikke bra å bli for tynn heller! Jeg tror det er mange som ikke forstår viktigheten av å være aktiv. Jeg kjenner mange som ikke går ut i det hele tatt. De tar drosje i butikken. Kanskje har de vondt et sted, men selv om jeg har vondt for å gå, så tenker jeg at jeg greier å gå, så da går jeg jo selv om det gjør vondt. Det er jo alltid vondt i kneet når jeg går, men jeg tar sjelden noe for det. Jeg kan jo gjøre det, men det glemmer jeg for jeg har ikke vært vant med å ta tabletter noen gang.

Da jeg satte i gang med research i forbindelse med boka mi “TREN UTE”, intervjuet jeg fem ulike personer om deres syn på fysisk aktivitet. I dette fjerde intervjuet møter du Magnus.

For 5 år siden kikka firebarnsfaren Magnus (43) seg i speilet og tenkte «Fy fader, nå er du tjukk! Nå har du bilringer, og det ser ikke bra ut!» Da forstod han at han måtte skape en varig endring. Han ønsket å gjøre trening til en livsstil. Han ville bli «en som trener».

– I utgangspunktet handler det jo om å se bra ut naken! Det å se forbedringer på egen kropp og at overflødige kiloer blir borte, er motiverende. Men for meg var ikke dét nok for å skape den varige endringen. Jeg trenger konkurranser for å dra meg ut av sofaen. Og for meg, som er litt ekstrem, så blir det gjerne litt ekstreme konkurranser. Konkurranser som er lange og vonde og jævlige og som gjør at hvis ikke jeg går ut og trener nå, så er sjansene for at jeg klarer det, dårligere. Så da må jeg bare kjøre på. Ut og trene. Bite tenna sammen.

Magnus drev aktivt med turn som ung, men henfalt siden til periodetrening. Det var da han begynte å løpe med en kompis for noen år siden, at han merket hvordan kroppen hadde forandret seg.

– Da jeg begynte å løpe igjen, fikk jeg vondt i knærne og ryggen. Jeg dro på for mye, for tidlig. Jeg var blitt nesten 40, og kroppen hang ikke med. Da tenkte jeg at «nå er du på vei til å bli en gammal mann!» Men så kom jeg til å tenke på at grunnen til at jeg opplevde dette er jo fordi jeg er en periodetrener. Hadde jeg løpt hele tida, så hadde jeg ikke opplevd at jeg måtte trene opp kroppen til å tåle å løpe!

Å sette seg konkrete mål ble en nødvendig motivasjonsfaktor for Magnus. Målet måtte være sterkt og et stykke fram i tid, slik at han tvang seg selv til å trene jevnt fram til “målet” skulle gjennomføres. Han tenkte at om jeg gjør dette i to år, så kunne han fortsette med det hele livet.

– Jeg tenkte at gevinsten jeg får ut av det er at da klarer jeg å skape en livsstil rundt identiteten «en som trener». Jeg var halvveis i livet, det var akkurat nå dette måtte skje for at det ikke skulle gå nedenom og hjem. Jeg fant raskt ut at jeg har et gen som liker smerte, jeg liker å pushe meg selv gjennom fryktelig vonde ting. For meg er det helt uaktuelt å bryte et løp selv om smertene i knærne er enorme og jeg ikke en gang er halvveis. Den egenskapen kjente jeg ikke så bevisst på fra før, men det er altså sånn det er for meg. Men jeg er overbevist om at det er mange veier som fører til suksess.

Magnus møter mange i sitt miljø som er på samme sted som han selv. De har gjerne fylt 40 og ser at kroppen begynner å halte litt. Mye sofa og noen ekstra kilo gjør at du kjenner det i knærne og ryggen. Du prøver deg på en løpetur, og så funker det ikke i det hele tatt.

– Grunnen til at noen av oss blir litt ekstreme tror jeg handler om at vi lever litt kjedelige liv. Rent biologisk er vi egentlig innstilt på å jakte og klatre i fjellet. Det trenger definitivt ikke å være ekstremt. Men for å beholde god helse i dag så må man ut og gjøre noe sjøl. Ut og trene. Det tror jeg man blir lykkelig i huet av og. Hvis vi på ser hvordan kroppen vår er skapt og hvordan vi har levd, så tror jeg vi er ment for mer enn å sitte på kontorstolen, sitte rundt middagsbordet og sitte i sofaen etterpå.

 

Naturen driver Magnus, enten på sykkelsetet på en fin landevei eller på en løpetur i skogen.

– Det er jo noe med å kjenne at kroppen fungerer til noe. At du kjenner at du svetter, at pulsen dunker og at du lever! Det gir en frihetsfølelse å erfare at jeg funker og at jeg kan. Jeg får selvtillit. Utvikling og fremgang gir en utrolig god følelse.

Hvis du skal i gang med trening og ikke får det til, mener Magnus at det handler om at målet ditt ikke er bra nok. Han anbefaler at du jobber med det på nytt, og finner et som du brenner enda sterkere for.

– Det ene rådet er «jobb med hvorfor». Finn flere grunner til at dette er viktig for deg. Hvis du ikke får det til så bunner det i at motivasjonen din ikke er sterkt nok forankra i livet ditt. For hadde det vært viktig nok så hadde du fått det til. Alle forandringer du skal gjøre i livet ditt, gjør vondt. Hvis du ikke brenner for noe, så kommer du heller ikke til å gjøre noe, tenker jeg. Også må du akseptere i forkant at du kommer til å møte smerte. Bestem deg for å tåle å takle den. Målet er premien, og det at du vinner over deg selv er det som gjør at du fortjener den. Det er min måte å tenke på.

Da jeg satte i gang med research i forbindelse med boka mi “TREN UTE”, intervjuet jeg fem ulike personer om deres syn på fysisk aktivitet. I dette tredje intervjuet møter du Hans Christian.

Hans Christian (40) driver med ekstremsporten basehopping. Til å begynne med var det nok den spektakulære flyturen ned fra fjellet som var motivasjonen. Etter hvert er det blitt klatringen opp, det å bruke kroppen og alle naturopplevelsene som først og fremst trekker han ut. På vinterstid hopper han ikke, da blir det gjerne turer med pulk og telt på vidda.

– Når jeg driver med basehopping, er det to ting som gjelder for meg: å bruke kroppen og å oppleve naturen. Flyturen ned er bonus og kommer i andre rekke. Så om jeg ikke får den, for eksempel på grunn av vær og vind, så blir det litt som en fjelltur i dårlig vær – at det føles godt å ha få trent, men man så jo ikke stort. Det som motiverer meg mest, er det å komme meg ut i naturen. Jeg tror det ligger biologisk i meg, som det gjør i mange mennesker. Det gir meg mer tilfredshet å komme hjem fra norsk natur og fjellheim på søndagen, enn å ha vært hjemme i helgen og sittet og sett på tv eller gått rundt i byen. 

Hans Christian tror det ligger litt i den norske folkesjela at vi søker opp i fjellheimen.

– Jeg vet at kroppen min er bygd for å være i bevegelse, samtidig som jeg har en kontorjobb. Derfor må jeg være i aktivitet for at kroppen skal ha det bra over tid. Jeg må finne aktivitetsformer som motiverer meg og gir meg livskvalitet og trivsel. Å bruke fjellet er det rette for meg. Jeg har også et lite behov for å være alene. Jeg tror det er fordi våre liv er så sosiale nå. Jeg liker å være alene i fjellet. I visse kretser vil man nok kalle det jeg driver med der for meditasjon.

Hans Christian er opptatt av variert trening. Nå som han har blitt 40 innrømmer han at vedlikehold av utseendet er en drivkraft sammen med opplevelsesaspektet:

– Jeg er opptatt av allsidighet. Styrketrening driver jeg med rett og slett for å se bra ut. Det gjør at jeg føler meg bedre. Jeg vil ha en normal, atletisk kropp, men ikke en typisk «treningsstudiokropp». Det viktigste er at pondusen ikke tar over!

Helsegevinsten er like viktig for Hans Christian som å ha et tilfredsstillende utseende:

– God helse for meg handler om å gi kroppen en sunn mengde fysisk aktivitet. Et aktivitetsnivå som ikke pusher kroppen altfor hardt, men som kan gjøre at kroppen holder når jeg blir gammel. Det ligger også god psykisk helse i å bruke kroppen. Fysisk aktivitet gir meg energi, trivsel og livskvalitet. Jeg blir like oppgitt om jeg ikke får trent som hvis jeg ikke får gjort en arbeidsoppgave som jeg hadde planlagt. Da prøver jeg likevel å skvise det inn selv om jeg må endre treningsform slik at det passer bedre inn med neste økt.

Når Hans Christian enkelte ganger har druknet i jobb og det har gått utover treningen over en periode, beskriver han det å komme i gang igjen som «blytungt».

– Når slike perioder har vart for lenge, så mistrives jeg, og da drar jeg i gang aktiviteten igjen fordi jeg er vant med å være i aktivitet. Da går det på vilje, en innsatsvilje som du får i oppveksten og som du gjerne lærer av foreldrene dine. Å ikke gi opp selv om det er litt motstand er noe du lærer som ung. Enten så har du det eller så har du det ikke. Man må bare erkjenne at mennesker er forskjellige og har ulik bakgrunn her. Men når du har kommet i gang med treningen igjen, så får du opp utholdenheten, og energien kommer mer og mer for hver økt. Etter hvert kommer du inn i “godsteamen”, også er du i gang.

Han mener de som sliter med å komme inn i vanen med fysisk aktivitet, ikke bryr seg nok om hvordan man føler seg og har det. For å lykkes med et aktiv liv mener Hans Christian det er viktig å finne en aktivitet som motiverer deg. Aktiviteten må være i fokus, ikke behovet for trening. Da kommer treningen etterhvert av seg selv.

– Jeg tror at selv om folk ikke er fysisk aktive, så kan de nok ha samme livskvaliteten som meg, men helsa deres vil lide med alderen. Kroppen er bygd for bevelgelse, og det beste stedet for bevegelse er ute!

 

Da jeg satte i gang med research i forbindelse med boka mi “TREN UTE”, intervjuet jeg fem ulike personer om deres syn på fysisk aktivitet. I dette andre intervjuet møter du Tove.

Tove er nå 42 år. Hun har ved flere anledninger forsøkt å slanke seg ved hjelp av ulike dietter. Etter gjentatte ganger å ha erfart at hun gikk mer opp igjen etter en diett, bestemte hun seg for aldri å slanke seg igjen. Det var da mannen hennes fant ut at han ønsket «å få bort magen» at det hele endret seg.

– Jeg trodde ikke jeg kunne kombinere den late, bedagelige livsstilen min med det å være i god form og slank. Så jeg tenkte at da får jeg vel bare være tjukk og lat, da. Men da mannen min bestemte seg for å få bort magen, ble jeg med på prosjektet hans selv om jeg egentlig ikke hadde lyst. Jeg svarte at «Greit, jeg blir med MEN det skal ikke gå på bekostning av noe annet. Er det fest så skal jeg være med og jeg skal spise og kose meg med venninner og når jeg er på ferie.”

Tove hadde trent sammen med mannen sin tidligere, men da var det litt mer tilfeldig. Denne gangen satte han opp treningsplaner slik at det ble mer struktur. I tillegg begynte de å skrive opp hva de spise.

– Da jeg begynte å skrive opp hva jeg spiste, ble det interessant. Da gikk jeg veldig fort ned i vekt. De første tre månedene gikk jeg ned 12-13 kilo! Jeg har alltid hørt at når man slanker seg så mister man så mye muskelmasse, men jeg trente jo styrke samtidig, så jeg følte bare at jeg ble sterkere. Det var det som ble motivasjonen, at jeg følte jeg ble veldig fort både slank, sterk, sunn og frisk!

Tidligere tenkte Tove veldig mye på fysisk aktivitet, og det var mye hun skulle ønske hun kunne gjøre, men hun orket aldri.

– Jeg prøvde blant annet å klatre noen ganger, men jeg var tung og i skikkelig dårlig form, og da ble det ikke morsomt. Men nå drev vi hverandre, og kombinasjonen med riktig kosthold var viktig. De gangene jeg hadde prøvd å slanke meg tidligere var jeg alene om det, og det var ikke så lett når han satt i sofaen og spiste potetgull og drakk øl.  

I dag trener Tove styrketrening 4 dager i uka, i tillegg spiller hun fotball. Det blir gjerne også en og annen kort og intensiv intervalløkt som bakkeløp eller hoppetau.

– Jeg synes det er fryktelig deilig å være sterk, for da blir alt lettere! Å bære handleposer hjem fra butikken, for eksempel. Kroppen føles så mye bedre. Jeg har alltid hatt problemer med nakke og skuldre, men det forsvant helt bare etter en måned eller to med styrketrening. Jeg tenker at styrketrening må være verdens beste medisin!  Og det var egentlig ikke noe vanskelig å komme i gang, det er det som er så rart. Jeg synes det er dumt at jeg ikke oppdaga det før, så hadde jeg sluppet å gå rundt i 15 år og vært overvektig og i dårlig form.

Etter et halvt års tid følte Tove at hun var så godt i gang at det hadde blitt en livsstil. Hun sier hun har «knekt koden» og ikke lenger er redd for å falle tilbake i gammelt mønster. Nå trener hun til og med når hun er på ferie, samtidig som hun unner seg det hun har lyst på.

– Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å trene når jeg var på ferie. Jeg gjør det ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg har lyst! Når det gjelder kosten tror jeg det er viktig å ikke nekte seg ting. Hvis du spiser ting du har lyst på i små mengder, da får du ikke lyst til å fråtse. Det er veldig sjelden jeg får fråtsebehov nå. Det kommer en gang i blant, og da fråtser jeg, men så er jeg ferdig med det etterpå. Generelt kan man si at jeg spiser mest mulig ren mat, mye proteiner og har en såkalt fleksibel diett. Det innebærer at jeg spiser hva jeg vil og når jeg vil, men jeg begrenser mengden.

I stedet for å tenke at endringen skal være en jobb man skal gjøre, tror Tove det er viktig med en litt annen innstilling:

– Jeg blir så matt av alt jeg hører at må til for at man skal endre livsstil! Det skal være beinhardt og man må ha vilje av stål. Tenk heller at det ikke er noe slit du skal gjennom, men noe nytt du skal prøve, som en ny hobby! Også er det viktig å drive med noe der man opplever mestring. Når man er en dårlig trent tjukkas så kan veldig mye oppfattes som altfor hardt. Det er derfor jeg syntes styrketreninga var så gøy, for jeg ble ikke sliten på en negativ måte. Og når du mister noen kilo, så blir alt så mye lettere, og da kan du heller prøve nye treningsformer.

Etter dette intervjuet, bestemte Tove seg for å utdanne seg som Personlig Trener. Hun håper at hun i fremtiden kan hjelpe andre som er i samme situasjon som hun selv var i.

Da jeg satte i gang med research i forbindelse med boka mi “TREN UTE”, intervjuet jeg fem ulike personer om deres syn på fysisk aktivitet. I dette første intervjuet møter du Simen.

For Simen (28) er balansen og sammenhengen mellom det fysiske om mentale viktig. Han synes man skal være fornøyd med de valgene man tar og mener at anger og dårlig samvittighet er en svært dårlig følelse.

– Om man har god samvittighet overfor seg selv, så tror jeg det i stor grad går utover det fysiske. Om du hver dag går og har dårlig samvittighet for at du aldri har vært aktiv, så tror jeg det bidrar til å skape en dårlig psykisk helse.

Simen vil likevel anbefale andre å gjøre noe med det dersom man er inaktiv.

– Jeg har mye energi til overs, og det tror jeg er fordi jeg er fysisk aktiv. Det er mange som tror at man bryter kroppen ned og blir veldig sliten av å trene, men følelsen av å være sliten er veldig kortvarig, og man får veldig mye mer igjen på et senere tidspunkt. Ved å ikke trene går du glipp av god helse, og du går glipp av et energioverskudd. Jeg får veldig mye glede av å trene. Gleden som kommer i etterkant av en økt er en tilfredshet, mens den som kommer i øyeblikket er mestringsfølelse.

Å lage unnskyldninger for å unngå å være fysisk aktiv, har ikke Simen sansen for. Hvorvidt han presterer like bra på hver økt, er han ikke så opptatt av, så lenge han viser styrke i det å komme seg ut og gjennomføre planen.

– Jeg liker å tenke at «I choose self esteem, not self pity». Det er et vippebrett hvor man velger hele tiden. Du kan velge å synes synd på deg selv eller velge å bygge deg selv opp. Det er snakk om negativ og positiv tankegang. Men man trener også opp det mentale ved å trene opp fysikken. Hvis du løper og kroppen din forteller hjernen din at du er sliten, så kan du styre over det! Det er viktig å kunne stoppe seg selv når man får en negativ tanke. Det er egentlig enkelt å velge, men tankene går ofte på autopilot, og da glemmer man at man kan velge.

Når Simen er hjemme jogger han og trener thaiboksing og yoga.

– Mandag morgen er det joggetur og det er en veldig god start på uka. Du starter uka med å vise deg selv at du klarer å stille deg om fra helgemodus til ukemodus. Uka er lengre enn helgen, så hvis du bruker uka på å bygge deg opp, så kan du ha det rolig i helgen uten at det ødelegger for treningen. For meg kan yoga være alt fra å ligge helt stille og bare bevege seg fem ganger i løpet av en time, til en mer fysisk krevende økt. Men ved å la musklene slappe av like mye som å jobbe hardt, så tror jeg man får et sunt forhold til musklene og anatomien sin.

Simen velger aldri å reise på ferie for å slappe av. Reisene bærer alltid preg av fysiske aktiviteter som surfing eller turmuligheter. Han er heller ikke redd for å skille seg ut i en mengde og ser alltid muligheter for å være aktiv der han er.

– Pushups og situps funker jo uansett hvor du er, og pullups – det er jo stenger over alt! Spesielt i Oslo er det stillaser som det bare er å henge seg i. Jeg har vridd og vendt på mange hotellrom så det blir et treningsrom! Det er jo bare å bruke fantasien! Også er det ingenting som er feil. For du bare stenger døra på hotellrommet, og så kan du bare blåse i hva som er normalt og ikke normalt, for du vet jo ikke hva han på hotellrommet ved siden av driver med heller. Det kan jo være at han driver med noe mye verre! Og hadde noen sett meg så hadde jeg vært kjempestolt for at jeg gjorde om det hotellrommet til et treningsstudio.

 

En gang da Simen hadde vært i et utdrikningslag hvor gjengen satt 3-4 timer i bil, klarte han ikke lenger å sitte i ro da de kom fram, så da tok han på seg joggeskoene og stakk av en halvtimes tid.

– Gjør man sånt kan man plutselig få «kjeft» fordi folk egentlig har litt dårlig samvittighet: «Åh, du er ute og løper hele tiden!» eller «Det kan man jo ikke gjøre». Da svarer jeg bare at «det kan jeg vel, jeg gjorde det jo akkurat!».

Simen synes folk har en lei tendens til å gi negative tilbakemeldinger når man velger å bryte ut av sosial kontekst for å gjøre sin greie.

– Men jeg er avhengig av trening, så da kan de jo synes hva pokker de vil om det! Dessuten opplever jeg ofte at noen blir inspirert av den kreative treningen min. At jeg kan finne muligheter mange steder hvor folk ser begrensninger. Selv om jeg er veldig impulsiv, så er jeg fremdeles i stand til å stoppe den impulsen hvis jeg ser at det ikke er noe positivt!

I dag er Simen takknemlig for alle søndagsturene i naturen som han ble tatt med på som barn, selv om han opplevde det som mas den gang.

– Jeg ble sparka ut døra ? hvis det var fint vær var det ikke snakk om å sitte inne! Og jeg ble tvunget på fotballtrening og andre treningsøkter jeg ikke alltid var like motivert for uansett vær og føre. Det er jeg utrolig takknemlig for! Jeg er så glad for at jeg har vokst opp med den mentaliteten og at jeg lærte mye om dørstokkmila. Jeg liker ordet dørstokkmila, at folk stopper seg selv før de i det hele tatt har begynt. For man får igjen for det!

Simen mener det er viktig å ikke sammenlikne seg selv med andre, men heller fokusere på å forbedre seg selv.

– Det handler ikke om å være den beste men å være sitt beste. Den tar det litt tid å få inn i skallen, men når man gjør det, får man en helt unik glede av å trene. Fysisk aktivitet er ikke en egoistisk handling, for man får et overskudd som man kan dele med andre. Bedre humør får man også, og det vil kunne påvirke deg og dine omgivelser på en helt ny måte. Fokuser på gleden ved å gjennomføre noe du har satt deg fore.

Han innrømmer at også han lar seg motivere av speilbildet sitt.

– Det er en utrolig enkel måte å motivere seg selv på. Jeg anser en flott kropp som en bonus av treninga. Når man får positiv feedback på at man ser godt ut, er det ålreit, men jeg vil ikke henge meg opp i det. For den fysiske kroppen er midlertidig uansett hvor mye jeg trener. Jeg kan trene så mye jeg bare vil, men en eller annen gang så skal jeg bli gammel og dø. Men jeg vil ha kroppen min så sunn og funksjonell som mulig så lenge som mulig.